Medier og dannelse

Både de tradisjonelle massemedienes og nye digitale mediers sammensatte rolle som arena, aktører og premissleverandør for den offentlige meningsdannelsen aktualiserer en debatt om mediers betydning for dannelse og sosialisering i samfunnet.

Tempoet øker i offentligheten. Dagens medier viser i liten grad evne til saklig informasjon, ettertanke, refleksjon og debatt. Dette presser den offentlige debatt fra et sted for dialog og meningsdannelse til en arena for fremføring og utstilling av ferdig utviklede standpunkter og meninger. Saker settes på spissen, meninger polariseres og debatter fremstår som kamper mellom gjensidig utelukkende påstander der ”punchline”, humor, personkarakteristikker og andre rene retoriske grep blir viktigere enn saklig argumentasjon. Redselen for kjedsomhet og det nådeløse underholdningskravet omdanner politisk debatt til et sirkus som vi forholder oss til og kommenter som om det var et hvilket som helst idrettsarrangement. Det deles ut terninger, seire og tap ut fra debattantenes etos og patos. Det er personene og spillet rund saken heller enn de politiske sakene i seg selv som kommer i sentrum.

Et annet trekk ved dagens medievirkelighet er at ”virkelige” menneskers private liv gjøres til underholdning, noe en også ser spor av i den politiske offentlighet. Et eksempel er når politikere konfronteres med personlige historier og enkeltskjebner fra ”virkeligheten”. Et annet er når politikerne bruker enkeltsaker, eller historier om enkeltpersoner for som argumenter i den politiske debatten. Den politiske offentligheten bringes med dette inn i den intime private sfære noe som endrer debattens form og innhold. Denne formen for privatisering og ”intimisering” av politikken bærer i seg et potensial for å bringe politikken og makten nærmere folket i samfunnet noe som både kan gjøre at politikk oppleves som mer relevant for folk i deres hverdag. Det å konfrontere maktpersoner med konkrete konsekvenser av politikken som føres kan også sees som en styrking av demokratiet der dette skjer på det demokratiske systems premisser. Dette synes imidlertid ikke å være tilfelle. Både eierskapsstrukturer og avkastningskrav peker mot at intimiseringen av den offentlige debatten motiveres av og styres av underholdningsindustriens kommersielle logikk.

Også i den politiske offentlighet blir vi konsumenter, konsumenter av politisk underholdning. Borgernes makt blir med dette, forbrukermakt. Det er enkeltsaken, det spektakulære, det ekstreme og de oppsiktsvekkende personlige skjebnene – altså unntakene, som selger. Er det dette som skal sette den politiske dagsorden? Og hvordan påvirker denne utviklingen vårt syn på oss selv og de verdiene vi bygger vårt samfunn på?

Personlige og intime historier som hører hjemme i den private sfære preges av det en kan kalle en relasjonslogikk. Det er nære relasjoner, uforbeholden kjærlighet og vennskap som danner grunnlaget for identifikasjon innefor primærsosialiseringen. Den politiske offentlighetens betydning for den demokratiske dannelsen skal på den annen side heller preges av saksorientert argumentasjon og meningsutveksling, noe som indikerer en rolle for mediene som en arena for sekundærsosialisering. Disse endringene av den offentlige debatten kan betraktes som en fundamental endring av den politiske debatten, og dermed også grunnlaget for demokratiet. Sannhet blir et spørsmål om tillit, fakta erstattes med følelser, saklighet erstattes med moralsk indignasjon, uenighet blir et spørsmål om lojalitet.

Kynikeren kan god si: Har det ikke alltid vært slik politikken blir utformet? – jo mulig det. Men er det et argument for å oppgi idealene om å basere styringen av samfunnet på åpen, saklig debatt? Vil vi denne utviklingen der både politikk og individ gjøres til en salgsvare for underholdningsindustrien?